Skogtrollet

Det var helg, det var sommer, det var nogenlunde varmt i været og jeg måtte ta meg en tur i skogen. En lang tur. Skogturer er alltid godt for sinnet når man behøver å tenke. Når man i tillegg har noe av det beste av Guds frie natur nesten rett utenfor døra er dørstokkmila kort.


Dersom man noen gang har følt at hodet er fullt, ta en tur ut. Lytt på naturen, føl naturen - eksister!

I forrige innlegg skrev jeg at hodet var tomt og hjertet fullt. Nå er hodet fullt også. Til tross for 3 ukers ferie har mange gode tanker blitt akkumulert sånn langt inni hodet mitt. Og gode følelser sånn langt inni hjertet mitt. Jeg vil ikke kvitte meg med noe av dette for alt i verden, men det er godt å få satt tingene i perspektiv. Hva er da bedre enn en tur ut i skogen?

Turen tok 6 timer. 6 timer der jeg faktisk måtte sette meg ned for å nyte tilværelsen og livet. Mens jeg gikk fikk jeg ikke med meg mye, til det var tankeaktiviteten for hektisk. Hva jeg tenkte på? Hundremillioner ting. Men bare noen temaer. Og bare én person.

Rett som man slentrer skogleis langt inni den mørkeste skogen åpenbarer det seg lyse, åpne glenner. Disse små plassene det er så fantastisk å sette seg ned ved. Trekke pusten dypt. Kjenne lukten av skog og bli stolt av i hvilket praktfullt land man bor. Rett som jeg satt der så jeg både det ene og det andre, mest sånn inni hodet mitt. Men av og til kunne jeg bak et kratt eller bak en busk skimte noe.

Et skogtroll. Tinetrollet.

Tanketom

Hva gjør man når hodet er tomt og hjertet fullt?

Jeg sitter å tenker, tenker på en venn jeg har møtt for svært kort tid siden og som allerede betyr mye for meg. Jeg har aldri møtt henne, aldri snakket med henne, men likevel betyr hun så utrolig mye for meg.

Betyr jeg like mye for henne? Ikke vet jeg, for jeg har jo aldri snakket med henne...

Vi er i kontakt med hverandre hver dag, ikke møtes vi og ikke snakker vi sammen. Men likevel er kommunikasjonen der, om hverdagslige ting, om hva vi har gjort og hva vi kunne tenke oss å gjøre.

Vi møttes brått, ikke personlig og ikke per telefon. Hun bare var der - plutselig. Først ble jeg litt skremt av dette vesenet som jeg aldri før verken hadde sett eller hørt; Hun var så mye mer enn meg. Men ved ganske enkelt å fortelle om hverdagslige ting, fortelle hva vi synes og tror og mener, ja så har vi blitt litt bedre kjent med hverandre.

Aldri har jeg snakket med henne, kanskje hører jeg fra henne en dag?

Aldri har jeg møtt henne, kanskje ser jeg henne en dag?

Uansett har jeg lært å kjenne henne som en myk, varm og fantastisk person. Og jeg liker så utrolig godt å snakke med henne.

Takk for at du finnes Kristine!