Tanketom

Hva gjør man når hodet er tomt og hjertet fullt?

Jeg sitter å tenker, tenker på en venn jeg har møtt for svært kort tid siden og som allerede betyr mye for meg. Jeg har aldri møtt henne, aldri snakket med henne, men likevel betyr hun så utrolig mye for meg.

Betyr jeg like mye for henne? Ikke vet jeg, for jeg har jo aldri snakket med henne...

Vi er i kontakt med hverandre hver dag, ikke møtes vi og ikke snakker vi sammen. Men likevel er kommunikasjonen der, om hverdagslige ting, om hva vi har gjort og hva vi kunne tenke oss å gjøre.

Vi møttes brått, ikke personlig og ikke per telefon. Hun bare var der - plutselig. Først ble jeg litt skremt av dette vesenet som jeg aldri før verken hadde sett eller hørt; Hun var så mye mer enn meg. Men ved ganske enkelt å fortelle om hverdagslige ting, fortelle hva vi synes og tror og mener, ja så har vi blitt litt bedre kjent med hverandre.

Aldri har jeg snakket med henne, kanskje hører jeg fra henne en dag?

Aldri har jeg møtt henne, kanskje ser jeg henne en dag?

Uansett har jeg lært å kjenne henne som en myk, varm og fantastisk person. Og jeg liker så utrolig godt å snakke med henne.

Takk for at du finnes Kristine!